Idéen

Hvite manns magi er blitt mye slik vi ville:

En skulptur, en fontene og et musikkinstrument.

HMM består av 2 spesialagde “steelpans” i rustfritt stål. Hver av dem har 5 toner. HMM har altså totalt 10 toner å spille med, alle i et bassleie.

De to steelpanene er montert mot hverandre i en ring.

10 ventilhus inneholder hver sin elektriske vannventil som styres av en datamaskin. Inne i kulvertsystemet under St.Olav sykehus, har HMM et maskinrom. Der sitter datastyringen, en pumpe og et vannreservoar.

HMM spiller ved hjelp av å “skyte” vann mot tonefeltene. Slik oppstår rytmiske melodier. HMM er altså et akustisk instrument, og det er vannet som er utøver. Vannets spill mot det stemte stålet gir et særegent, underfundig sound, som oppleves best ”live”. Den perkussive vann-mot-stål-lyden, overtoner i det stemte stålet og plask mot bakken dominerer i mellomtoneregisteret, men som en understrøm klinger tonefeltenes grunntoner i bassregisteret. Tonene framstår mer eller mindre tydelig, avhengig av vannstrålenes lengde og trykk.

Med dette sammensatte soundet spilles regelmessige, enkle og minimalistiske komposisjoner. De korte musikkbitene er organisert i ulike repertoar :

Rytmiske, humoristiske sekvenser på dagtid og rolige, syngende melodier på kvelden. Innenfor disse rammene velger datamaskinen vilkårlig hvilken sekvens som skal spilles når.

HMM skal være i drift kun i sommerhalvåret, slik de fleste fontener er det.

Skulpturen har innebygget lys og vil ha en svak belysning på vinteren og når det er tilstrekkelig mørkt på kveldstid i sommerhalvåret.

Intensjonen med HMM har vært å få til et uttrykk som er lekent, stemningsskapende og humoristisk.

Vi har latt oss inspirere av den oppfinnsomheten folk på Trinidad viste da de gjorde et gammelt oljefat om til et musikk-instrument.

Og av de mulighetene som ligger i å kunne datastyre fysiske begivenheter.

HMM skulle være litt som et klokkespill, men ikke noe du kan stille klokka etter. De tonale lydene ville alltid klinge sammen med vannets uorganiserte plask og splask. Og hvordan lydene blir satt sammen ville påvirkes av....vær og vind.

Kunne trommene bli så følsomme at de klinger bare det regner på dem ?

Skulpturens form; en pensjonert satelitt på pinne ? En sjamans rasle ? Et kjempeverktøy ? Overraskelsen skulle komme

når den setter i gang med å spille; den litt strenge formen rotes til av kaskader av vannsøl og sprut; med ett blir HMM et “levende”, litt kaotisk vesen.

Musikalsk var tanken å få til en syngende atmosfærisk musikk, langt fra den calypsoen som vanligvis spilles på steel-pans. Stemninger som kunne være vakre, men også muntre. Kanskje kunne HMM gjøre folk på sykehuset... om ikke frisk, så litt gladere og litt friskere ?

Utviklingen av HMM har vært litt som moderne medisin;

et fysisk utgangspunkt, noe teknologi, mange ukjente faktorer og store mengder optimistiske prognoser.

Hva ble det til ?

Intensjonen